Del 1: Søskenbarntreff
Ankom gårdsbruket fredag kveld og jeg tok raskt på meg jobben som fyrbøter.
”Lykke til, det der får du aldri til første gang”, var kommentaren fra søs. Det fikk jeg motbevist, og har nå enda et punkt å føre inn under ”talent-kategorien” på CV`n. Hah!
Vår søskenflokk stilte med sodd da trøndebataljonen ankom. En bataljon bestående av 2 stk svært trivelige fettere. Vi spiste suppe, skravlet og mimret til langt på natt. Værran er et sted med lange tradisjoner. Fra vi bittesmå stabbet rundt på gårdstunet har det vært visse faste ”greier” som må gjøres hver gang vi er her. Som å spise lunch i solveggen, dra ut i båt, forsøke å få napp, tenne bål i fjæra osv. Vi forsøkte vårt beste å få gjort mest mulig av de gamle tradisjonene og lyktes ikke så verst.
Jeg var åreansvarlig og førsøkte med mine beste åretak å ”ro, ro til fiskeskjær”. Mange fisk fantes faktisk der.
(dvs: Jeg, Caro og Chris fikk til sammen 0, våre fettere tok dem alle) Omkring 15 torsk, 3 hyse og 1 sint liten knurr. Men i følge min fetter fiskeekspert er ikke torsken god disse månedene, knurren var for piggete, og hva som var i veien med hysa forstod jeg ikke helt, men vi ville i ha den heller. Vi kom i land like fisklaus som da vi dro. Greit nok, jeg liker best fisk uten innvoller – helst i filetform.
Årets diskusjonstema: hadde vi klart å overleve dersom vi kun hadde oss selv og gården? I så fall hvordan? Mye kreative løsninger var ute og gikk her. Vi klarte å lage et kompass, så vi hadde ikke trengt å bekymre oss for å gå oss vill. Christian og Håvard satset stort på en potetkanonen, men den ville simpelthen ikke skyte og ville vært til liten hjelp.
Fordi mine fettere,( i motsetning til oss), kan å fiske, hadde vi nok ikke sultet i hjel, men faren for sjørbuk ville vært stor. Selv duger jeg foreløpig bare til å gro karse og vi ble enige om at vi med overhengende fare ville ha endt opp som realle bondetamper når vi måtte skaffe oss melk, egg og carbs på ulovlig vis.
Konklusjon: Vi er kanskje ikke helt klare for 100% farmentilværelse, men så lenge man kan ha med medbrakt, kan en helg som dette kan med stor fordel gjentas. Samme tid, samme sted neste år?
Del 2: Gårdstesting på alvor
Sendte gjengen agårde søndag formiddag. Nå var det bare meg!
Første punkt på agendaen var å feie over plenen. Klipperen var vrang og mammas løsning var å sende over nabobonden. Nabobonden kom og nabobonden hjalp. Flaks man ikke er heeeelt alene likevel. Fikk også tilbudt skyss til Verdalen onsdags morgen og hadde dermed løst hele skyssproblemet. To fluer i en bondesmekk.
Takket være lyse sommernetter blir spøkelsesstemningen minimal og tanken på det overnaturlige streifet meg (nesten) ikke. Jeg har hørt mer enn èn historie om gårdens gjenferd, men min semisynske fetter kunne berolige meg med at stedet tross alt var ganske ”ryddig”.
Ryddig er bra. Turte likevel ikke springe helt inn på låven da jeg våknet tissatrengt midt på natten. Blomsterbeddet måtte duge. Unnskyld mamma.
I og med at været har vært demonstrativt trøndersk, har aktivitetene mine blitt deretter. Foruten om et par rusleturer, litt gressklipping og luking i blomsterbed har jeg oppholdt meg mest i nærheten av vedovnen. Jeg er god på å ikke kjede meg og har holdt på med alt fra boklesing, til kryssord, puslespill og diverse skriblerier.
Den friskeste opplevelsen var definitivt testing av utedusjen på husveggen. Gadd ikke bry meg med å montere "dusjkabinetet", noe som betød fritt innsyn fra alle kanter. Så vidt jeg vet var det likevel ingen som så meg. Med 10 grader, regn og vind var det en oppvekker i ordets rette forstand. At mamma trosser vær og vind og hopper i havet hver morgen der ute, ja det står det respekt av. Brr!
Årets nedtur var at ”Ernst Karlsen”, den lille lokale matbutikken vi har satt vår lit til i alle år, nå har gått dukken. Forståelig nok, vi var vel de eneste som handlet der. Litt synd i og med at jeg hadde regnet med en tur dit som spennende utflukt. Også litt kjipt i og med at jeg ikke hadde pakket med mat for annet enn helgen. Men jeg overlevde fint på rester. Hadde det vært nød kunne jeg alltids tydd til hermetikkmaten fra 80-tallet som bare står der og venter på museumsplass.
Konklusjon: Foruten om klokkas tikking, vedovnens knitring og vindens susing, hersker det en total stillhet der ute. Stille på en slik måte man aldri opplever i byen. Og det er digg. Lekte litt med tanken på å få med jobb som lærer på den lille grendeskolen . Tipper den har ca 7 elever. Så kunne jeg bare flyttet til gården og levd det enkle liv i dus og bjørkesus.
Det er kanskje litt å ta i i første runde, men at eksperimentet gjentas er det ikke tvil om. Nå som jeg har alliert meg med nabobonden blir det å komme seg til å fra null problem.
Altså, kortversjon av konklusjon: Camilla har testet og stemplet gårdslivet godkjent og tilføyer kommentaren: ”Æ kjæm tebakers!” :)
Innlegg
